DETTE MÅ STOPPES!

  • 19.06.2015
  • 01:30

Under en festival i Kina blir tusenvis av hunder drept. Det må vi stoppe.

Tidligere i dag fikk jeg en melding fra en leser, som tipset meg om en forferdelig festival som skal foregå i Kina den 21-22 juni. Jeg ble rett og slett sjokkert og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg eller hvordan jeg skulle reagere. HVORDAN er dette faktisk mulig? Festivalen kalles for ''dog meat'' og denne brutale ''festivalen'' innebærer noe de kaller for ''herligheter'' av hundekjøtt og dette vil også øke umennskelige fengsler av hundekjøtt gårder. Tusenvis av hunden vil bli slaktet, slått og spist levende, i mens de lider.

Dyrevernorganisasjoner anslår at 10.000 hunder blir drept under feiring, og flere av disse dyrene er kjæledyr som er blitt stjålet, som slaktes for festivalen.


Dette er min hund, Bruno. Dette kunne ha vært hans skjebne. Dette kunne ha vært din hund, eller noen du kjenner sin. Vi i Norge er heldige, men det er det ikke alle som er.

Klokken tikker og det massive drapet av hunder vil snart skje, med mindre vi klarer å gjøre noe med det. Vi mennesker er født med en stemme og den må vi alltid bruke. Vi må bruke stemmen våres til å stå opp og snakke for alle de uskylde dyrelivene som blir tatt, og hvis vi vender oss bort og velger å ikke gjøre noe, da har vi vendt oss bort fra å være menneskelige.




Vær så snill, bruk deres stemme til å endre dette. Du kan signere her, og der finner dere enda mer informasjon. Del det videre med alle dere kjenner og la oss alle få en stoppe på dette sammen.
RAISE UR PAW
!

Det mest rørende

  • 23.05.2015
  • 14:06

.. jeg noen gang har sett. Dette innlegget vil jeg starte med å vise dere en video en veninne av meg sendte til meg i natt. Denne videoen har fått meg til å tenke så utrolig mye og det er viktig at slike videoer blir sett av mange! Å stå på en scene foran tusen mennnesker og innrømme sine valg som ga store konsekvenser, gir meg mye håp. Jeg ble så motivert, rørt, trist men samtidig glad - for jeg vet at videoen er en tankevekker for mange mennesker der ute. Ikke nok med det har den et nydelig budskap om hva som betyr noe her i verden ♥ Elsker deg mamma!

Every kid must watch this! Share with the children in your life...

Posted by City My Way - Dubai on 17. mai 2015

Hva slags tanker fikk dere av denne videoen?

''ikke vær en kylling, spis en'' ???

  • 28.04.2015
  • 19:24

Hei! I dag kom jeg over denne plakaten for McDonald's da jeg gikk hjem fra skolen. Jeg måtte bare stoppe opp og se på den to ganger for jeg synes den rett og slett er usmakelig. Jeg så en rekke andre mennesker stille seg opp for å ta ett bilde også, mon tro om de tenker det samme som meg?  Denne plakaten er en av mange plakater for kampanjen til McDonald's og jeg vet ikke om dette liksom skal friste en til å bli sulten, men det ble i hvert fall ikke jeg. Jeg ble kvalm!  ''Ikke vær en kylling, spis en'' er både provoserende og nedlatende mot dyr, og jeg synes faktisk McDonald's dreit seg ut her. Jeg selv er vegeterianer og blir fort provosert, så jeg må spørre dere. Nå er jeg spent!
Synes du at dette var en bra plakat?

Å være ung er for jævlig!

  • 19.04.2015
  • 23:07

Det er ingen som har sagt at det å vokse opp skal være lett, men ingen hadde sagt at det skulle være så jævlig vanskelig heller.

Jeg har jobbet mye med dette innlegget, midt på natten. Jeg er ofte trøtt, men sliter med å sove. Det er når jeg er våken at tankene flyr rundt. Er det ikke rart? At et mørkt rom og en seng kan få frem alt et menneske føler og har på hjerte. Når jeg tenker, tenker jeg aldri slik jeg burde. Jeg burde tenke på hva som venter meg og se fremover, i steden for å spille av sårende situasjoner og alle tingene som har ødelagt for meg. Men samtidig, så er det nettopp de tingene som har formet meg til den jeg er, og nå har jeg lyst til å fortelle dere. For ingen kjenner meg, slik jeg kjenner meg.

Både barneskolen og ungdomskolen var noen tøffe år for meg. På barneskolen var det veldig mye hvisking og tisking og det gjorde meg så utbrent at jeg fikk store problemer med å spise, og ble vedlig tynn. Det å få i seg frokost før skolen var så og si umulig. En dag kom rektor hjem til meg for å hente meg og tvinge meg til skolen. Da ble jeg så desperat at jeg låste meg inne på badet og skamklippet meg. Jeg flyttet bademøblene foran døren og gjorde alt for å ikke måtte dra. Jeg ble mot min vilje satt inn i rektors bil og kan enda huske den grusomme frykten og opplevelsen. Mamma sto igjen med tårer i øynene, og har siden fortalt at det var noen av de værste opplevelsene hun har hatt - og at dette skulle ALDRI skje igjen! På det værste var jeg ikke på skolen på over 3 måndeder i strekk. Jeg trodde aldri at jeg noen gang kunne få det bra igjen, men etter en tid med mye støtte fra familien, kom jeg meg på beina. Vi fikk også hjelp av BUP, som jeg i begynnelsen synes var helt forferdelig og gå til. Jeg kan huske at jeg klorte meg selv på armene og skrek alt jeg hadde i de første møtene, og jeg kjenner den samme smerten i mens jeg skriver dette. Møtene ble med tiden lettere, ettersom at jeg åpnet meg og forsto at jeg også måtte gjøre en innsats for å få det bedre. Jeg så mange jeg kjente der, og tenkte - Jøss, har hun også problemer? Det ville jeg aldri ha trodd. Så sånn sett var det godt å se at jeg ikke var alene, selv om jeg ikke unner noen slike problemer.



Det skulle vise seg at marerittet desverre ikke var over selv om jeg kom meg tilbake på skolen. De 3 årene jeg gikk på ungdomsskolen, følte jeg meg ofte utestengt og sett ned på. Jeg ble ikke direkte mobbet, men jeg følte jeg ble fryst ut og slet med å finne min plass. Dette var en ny skole for meg, de fleste kjente hverandre og dermed var det vanskelig å komme inn i nye gjenger. Heldigvis fikk jeg en spesielt god venninne, Ingrid. Vi var som to dråper vann og jeg kan ikke takke henne nok for å alltid ha vært der for meg. Kanskje det skapte misunnelse og drama - fordi det kunne oppleves som at jeg hadde "stjålet" henne fra de andre? Jeg husker flere hendelser, spesielt da jeg ble utestengt fra å kjøre limousin med de andre jentene etter skoleballet. Alle på trinnet dro og koste seg, mens jeg måtte gå hele veien hjem fra skolen, i ballkjolen min, helt alene. Ironisk nok var jeg blitt kåret til ballets dronning - men måtte gå alene hjem. Det rimer jo ikke helt, men det hjalp på humøret å i alle fall vinne den seieren - det var nok elevene fra de to klassene under som stemte på meg, og det er jeg veldig takknemmelig for - det varmet et såret hjerte.



Jeg husker at hver gang en jente på trinnet hadde bursdag gruet jeg meg, jeg visste at jeg antakeligvis var den eneste som ikke ble invitert. En av de vanskeligste stundene er når man føler seg ensom og alene. At ingen vil ha noe med deg å gjøre, og slik føler dessverre alt for mange når de vokser opp. Det er søren meg ikke lett. Jeg vil at mennesker skal slutte å være så grusomme mot hverandre. Jeg skulle ønske at enhver ble filmet og senere kunne se en film av seg selv, for å faktisk se hvordan man er. Så kunne man ta lærdom og gjøre det godt igjen. Bitching, baksnakking, utestengelse, mobbing, det er ting som virkelig ødelegger et menneske og jeg vet det så godt selv. Likevel stopper man ikke med det. Hvorfor? Dette er mye diskutert i media for tiden, og bra er det! For eksempel så blødde hjertet mitt av historien om Odin som tok sitt eget liv. Han var blitt mobbet og utestengt, og klarte ikke mer. Det er rett og slett helt for forferdelig trist - og burde vært totalt unødvendig. Tenk å være medvirkende til at noen har de så fælt at de tar sitt eget liv?



Så hvorfor er vi sånn mot hverandre? Jeg har tenkt mye på dette, og en av mine teorier er at vi er så redde for å skille oss ut og at vi ikke skal være en av flokken, at vi tyr til drastiske midler. Angrep er det beste forsvar, er et uttrykk, og det kan nok stemme i mange tilfeller. Kanskje er den værste mobberen en som selv er usikker, og som tar på seg den tøffe maska og går hard ut: Da tør i alle fall ingen å mobbe han eller hun, eller ikke være venn - av frykt for å få dennes vrede mot seg. Og så fort du har fått deg en gjeng som ser opp til deg, da er det uhyre vanskelig for andre å stå i mot.

Det er nettopp derfor det er så utrolig viktig, at vi står sammen - og inluderer hverandre! At vi ikke er redd for hva andre mener, og viktigst av alt - ikke lar noen være alene. Å være ung er for mange helt jævlig, og jeg tror ingen med viten og vilje vil være den som foråsaker at en person føler det slik. Men så ender de opp med å gjøre det likevel. Jeg er stolt over meg selv og den jeg er, og er glad for at jeg var meg selv og ikke endret meg for å passe inn. For den jeg er, er bra nok - og det samme gjelder deg!

Har du opplevd mobbing eller å bli utestengt?

tvangstanker

  • 25.02.2015
  • 21:55

Goood kveld! Jeg har tenkt mye og sett på kommentarene deres om hva dere ønsker mer av, og jeg starter allerede i kveld med et tankeinnlegg. Jeg kommer til å ta for meg temaer jeg skriver om etter deres ønsker (kjærlighet, vennskap, familie, sorg, lykke o.l), men i dag tenkte jeg å skrive om et tema jeg har slitt mye med igjennom oppveksten min, nemlig tvangstanker.

Tvangstanker kan være mye og det ligger vell i ordet, at du tvinger deg selv til noe. Det kan være tvangstanker som tvinger deg til å tro at du ikke er bra nok, eller ting du må gjøre for at det ikke skal "skje" noe. Da jeg gikk på barneskolen og hadde spiseforstyrrelser, var tvangstanker en stor del av hverdagen min. Jeg kan huske at før jeg dro på skolen, måtte jeg lukke døra, åpne den og lukke den igjen, for hvis ikke kom det til å skje noe dårlig. Dette høres jo veldig teit ut, men slik var det! Dette gjorde jeg faktisk hver dag i flere mnd, helt til jeg forsto at jeg kan ikke la disse tvangstankene styre meg. Jeg sluttet å lukke og åpne døren, og skjedde det noe dårlig? Nei!

Helt siden da har jeg merket at de prøver å komme tilbake og jeg kan få masse rare tanker som " om jeg ikke flytter fjernkontrollen vil det skje " og det høres jo så rart ut når man sier det høyt, men slik er det desverre for mange. Derfor tenkte jeg at jeg kan komme med noen råd, for de som sliter med det samme!

1. Først og fremst, når du merker at tankene kommer, gå i mot dem og ikke gjør som de "sier". Gjør du det de sier, vil det ikke stoppe.

2. Ikke vær redd, DU styrer dine tanker og ingen andre.

3. Ta sjansen og faktisk se om det skjer noe, eller om det bare er hodet ditt som plager deg.

Det er selvføgelig mye lettere sagt enn gjort og det krevde mye av meg, men etterhvert som du stenger de vonde tankene ute, vil de forsvinne etterhvert. Jeg merker at til og med den dag i dag, prøver de å komme frem. Det jeg gjør da er de 3 rådene over her!




♥ Lik gjerne innlegget om dere likte det!

be the change

  • 23.01.2015
  • 14:39

.. you want to see in the world. Ett av mine favorittsitater! Etter jeg postet innlegget om selvtilitt, har jeg vært mye i min egen lille boble. Det var skummelt, men på den andre siden var det godt, så ufattelig godt, å endelig få det ut. Jeg har fått mange fine tilbakemeldinger fra dere med råd og oppmuntringer, det har betydd så mye - dere! Tusen takk! Det finnes mye viktigere ting i livet enn alt det overfladiske, men desverre var det det eneste jeg trodde jeg kunne fikse, men det er så mye mer man kan gjøre. Derfor har jeg bestemt meg for å fokusere på innsiden, jobbe med ting som faktisk betyr noe, bli stolt av meg selv og prøve å gjøre endringer. Hvis man ønsker noe i denne verden, må man starte med seg selv!

Jeg har alltid ønsket å være til hjelp for andre, det er en av grunnene til at jeg har tatt avstand fra pelsindustrien og er vegeterianer. Jeg har søkt en del på andre ting man kan gjøre for å hjelpe andre og det skal faktisk ikke så mye til! Jeg har veldig lyst til å bli blodgiver, men det er en hel prosess og jeg holder på å finne ut mer om det. Jeg har også verdens nydeligste fadderbarn i Etiopia og er medlem av en rekke dyrevern organisjoner som Peta og Noah. Andre ting man kan gjøre er å jobbe frivellig, for eksempel som en Besøksvenn. Det er ting som for oss kan virke lite, men samtidig bety enormt mye for en annen. Oppgaven som besøksvenn kan være å hjelpe vedkommende med småoppgaver, dra ut på tur, ta en prat o.l!




Jeg vil oppfordre hver og en av dere som leser dette, til å gjøre en god gjerning for noen andre. Om det er å fortelle en hvor glad du er i personen, ringe en du ikke har snakket med på lenge, støtte en organisjon du bryr deg om eller besøke noen som trenger det. Det kan være hva som helst! En god gjerning får man ikke nok av i denne verden og informasjon om hva man kan gjøre for å bidra til diverse ting finner dere her! ♥

Dette er altså tingene jeg har gått rundt og tenkt på siden sist, og jeg er både motivert og inspirert til å hjelpe andre. Derfor håper jeg at noen vil slenge seg på, sammen me dmeg! Kan skrive mer om prosessen når jeg er i gang og hva jeg velger å gjøre, for som sagt trenger det ikke å være de dyreste og vanskeligste ting. En liten gjerning er bedre enn ingenting, uansett! Dere får ha en super fredag, så blogges vi i morgen.

 

confidence

  • 19.01.2015
  • 17:11

I dag tenkte jeg å ta opp et tema som jeg vet at spesielt mange unge jenter sliter med, inkludert meg selv - selvtillit, for hva er egentlig det for noe? For en mnd siden skrev jeg et innlegg om hvor stolt jeg var av meg selv, at jeg var fornøyd med hvem jeg var and so on. Men den siste tiden? Alt er blitt snudd på hodet, dere. Å slite med sitt eget selvbildet er noe JEG GJØR og jeg er klar for å stå frem med sannheten, ingen sensur.

Jeg har alltid vært opptatt av å fremstille meg selv og livet mitt som perfekt, for det var min måte å skjule hvordan jeg hadde det og hva jeg gikk igjennom. Jeg ville da ikke oppfattes som svak? Det var tabu i mitt hode. Da jeg begynte å vise at jeg hadde ting jeg slet med og at alt ikke var like perfekt, følte jeg at enkelte personer begynte å se ned på meg og angripe meg. De dømte meg, for jeg hadde det da ikke like hardt som dem?- tenkte de. Men hvem andre enn meg vet egentlig hva jeg går igjennom og hvordan det føles for meg? Kjenner jeg blir irritert og sur.

Jeg har i en lang tid blitt sammenlignet med andre, som medførte at jeg rett og slett ikke følte meg bra nok. Ikke var jeg like flink som andre til å blogge, ikke hadde jeg naturlig fint og langt hår, ikke så jeg like fin ut uten sminke, ikke gjorde jeg det bra nok på skolen, ikke var jeg like sterk som andre, ikke taklet jeg ting andre ville taklet, og slik gikk den uendelige rekken med ting jeg ble fortalt og fortalte meg selv at jeg ikke var flink nok til. Til slutt tok dette knekken på meg, for man tar som regel til seg det negative, og det er veldig trist.



Jeg smiler og jeg ler, men det er bare utenpå og det jeg velger å vise til andre.
Det er bevisst, men hvordan har jeg det egentlig? Det tror jeg faktisk ikke at noen andre vet. For å snakke om hva som skjer i livet mitt på en offentlig blogg, det er virkelig vanskelig. Det er mye jeg skulle ønske dere visste, men som jeg ikke klarer å si. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å sette ord på hva jeg føler. Er det ikke bare å skrive det man tenker ned på et ark? I dette innlegget? Tydeligvis er det umulig, for alle tankene spinner over hverandre og jeg begynner å bli temmelig usikker på om dere forstår hva jeg sier nå, eller om alt er gresk. Jeg føler meg så tom om dagen, ufattelig tom, men samtidig er hodet mitt stapp fult av tvangstanker som forteller meg hvor dårlig jeg er og hvor skuffet jeg burde være.

Selvtiliten er ikke den det en gang var, og det har desverre blitt slik at det nærmest er tabu å snakke om hvordan man har det. Man spør hverandre dag inn og dag ut, ''hvordan går det?'' og man får alltid det samme svaret tilbake; det går fint, hva med deg?  Det er på en måte blitt slik at man ikke lenger har et annet valg enn å late som at man har det bra, for det er noe ''alle'' gjør for tiden. Men, vi er bare mennesker, du og jeg og alle andre.

Jeg har det ikke bra, og det er deilig å få det ut, nå vet dere det. Jeg skulle ønske at jeg styre tankene mine, ikke omvendt. Jeg skulle ønske at jeg var fornøyd og at jeg ikke var så inmari svak. Jeg skulle ønske jeg klarte å holde hodet oppe og fortsette, ikke bare gi opp når det er vanskelig. Men hvor skal man starte når man allerede er nede? Hvor går veien oppover, og når? Jeg har så mange fine ting i livet mitt, jeg har et tak over hodet, mat og drikke og en familie jeg føler meg trygg hos og elsker. Desverre gjør jeg alle problemene mine så store at jeg ikke klarer helt å se de positive tingene lenger. Livet er en rar sirkel som jeg har brukt mange netter på å forstå. Det jeg har lært hittil, er at noen ganger må man bare gi litt faen, ha tro på seg selv og troen på at ting blir bedre. For det må det jo, ikke sant? Selvtilitten kommer ikke til å komme flyvende på en sky og lande i hodet mitt, det er noe jeg må bygge opp og jobbe med.

spørsmålsrunde

  • 12.01.2015
  • 17:55


Kjører i gang en spørsmålsrunde jeg, ettersom at det har vært mange spørsmål den siste tiden! Det kan være om alt fra a til å ♥ Svarer på spørsmålene allerede i morgen!

Var det så ille?

  • 17.12.2014
  • 16:43

Den siste tiden har jeg, som dere sikkert har merket på både humøret mitt og oppdateringene mine, vært veldig nedfor. Jeg har vært veldig sur på meg selv og den sommeren som har vært, faktisk så sur og skuffet at jeg glemte hvordan den faktisk var. Den var da ikke så ille? Tidligere i dag lette jeg etter inspirasjon i bloggarkivet mitt - og plutselig havnet jeg midt i sommer månedene juni, juli og august. Jeg var for å være ærlig redd for å tenke tilbake på den tiden, men i steden for å bli trist som forventet, skjedde det noe helt annet. Jeg fikk et lite smil om munnen, begynte å le for meg selv og tenke: hvorfor angrer jeg på denne sommeren, når jeg opplevde så mye fantastisk? Det er så dumt at negative tanker ofte veier mer enn de positive, for nå ser jeg at jeg har vært mye deppa uten grunn.





Jeg merker at jeg har blitt mye mer selvstendig og klok siden sommeren. Jeg har vokst og utviklet meg til en person jeg har klart å godta og være stolt over. Jeg var aldri en jente som rømte fra problemer, men jeg ser i dag at jeg løp fra meg selv. Jeg prøvde å være en annen person og oppføre meg annerledes, gjøre andre ting og prøve noe nytt. Jeg angrer ikke på det, for det fikk meg til å skjønne hvem jeg faktisk ER og jeg er så glad for at jeg endelig har svaret på det. Jeg vet hva som er viktig og rett for meg selv og hvordan jeg ønsker å være!



''Du representerer ingen andre enn deg selv, og ingen andre representerer deg. Det er DU som bestemmer hvordan person du vil være''

Det sitatet har fått meg til å tenke meg godt igjennom før jeg gjør noe, for selv om det er viktig å leve i nuet, er det også viktig å tenke på hva som vil skje i fremtiden. Er du ikke enig? Dette innlegget ble nok litt surrete, slik som resten av hodet og hjertet mitt er på denne tiden. Grunnen til at jeg poster dette innlegget er jeg usikker på, men det er vell en blanding av å lufte tankene mine og bli flinkere til å være mer åpen på bloggen. Jeg har lært mye, men jeg har mange ting jeg må lære meg. Jeg må lære meg å ikke male alt svart hvitt, for se? Jeg har vært utakknemlig og gått rundt å tenkt at året 2014? For ett dritt år. Det skulle jeg ha vært foruten. Men nå, i dag? Jeg ville faktisk ikke byttet ut noen av de fantastiske minnene, uansett hvor mye smerte jeg fikk på slutten. Så, da har i hvert fall jeg lært noe nytt i dag!








Dropp desserten

  • 13.12.2014
  • 15:25

Riktig god lørdag, dere!

I disse tider med juleforberedelser og gaveinnkjøp til familie og venner, så finnes det dessverre alt for mange som ikke er så heldige som oss! Det er mange (meg inkludert) som ofte sukker til ekstra når det er mye skolearbeid - og at vi må stå opp så grytidlig for å gå på skolen. Mange tar skolen for gitt, og ser på den som et "nødvendig onde". Men hva med alle de barna der ute som ikke kan - eller for lov til å gå på skole? Derfor har jeg en liten oppfordring til oss:

I år har Redd Barna en julekampanje som setter fokus på hvor lite som skal til for å gi barn skolegang.



Kampanjen heter «Dropp desserten!» og budskapet er som følger: Dersom du dropper bare én dessert i løpet av julefeiringen, og heller gir pengene til Redd Barna (150,-) så kan 4 barn i Kambodsja få lære å lese. Så enkelt er det. Jeg er sikker på at vi klarer å droppe i hvertfall en dessert iløpet av desember for en så viktig sak, eller hva?

Fortsatt er det nesten 60 millioner barn i verden som ikke får gå på skole. Hvis alle barn i verdens mest fattige land lærer seg å lese, vil 170 millioner mennesker løftes ut av fattigdom. Gir du utdanning, gir du håp.

Det skal altså ikke mere til. Jeg har bidratt, klikk her for å bidra du også!

 

 

Les eldre innlegg

Les mer i arkivet » Februar 2016 » August 2015 » Juli 2015
Sofie Kvelland

Mitt navn er Sofie Kvelland og jeg er en 20 år gammel jente fra Oslo Jeg skriver for det meste om min hverdag og min interesse for foto, samt mote & skjønnhet. En god dose fashion og sminke, samtidig en del innblikk fra min hverdag. Følg meg gjerne på sofiekvelland.no!

Kontaktinformasjon: sofiekvelland@hotmail.com

Follow

alleoppskrifter.no

Søk

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Bloggdesign

Annonser

Blogglistenhits